Leksjon 18 – Motstand mot endring

Det moderne arbeidslivet preges av at flere og flere arbeidsplasser blir kunnskapsintensive og tjenesteytende. Utdanningsløpet blir lengre og antall spesialister øker. De tradisjonelle spesialistyrkene som advokater, leger, ingeniører, selgere, rådgivere og arkitekter suppleres stadig med nye; IT arkitekter, cyberingeniører, biopater, hydrologer, influensere, nevrologer, onkologer, spilldesignere og interaksjonsdesignere for å nevne noen. Og når spesialisten kan betydelig mer om sitt eget fag enn lederen. Hvem er det da som bestemmer?

En leder jeg jobbet med sammenliknet, litt spøkefull, det å lede spesialister med «å gjete katter» og tilføyde «De gjør som de vil uansett hva jeg sier.» Utfordringen er velkjent og viktig fordi forskning kan dokumentere at ledelse av spesialister påvirker bunnlinjen og konkurransekraften.

Det å lede spesialister eller kunnskapsledelse (”knowlegde management”) er blitt et “moteord” i dagens kunnskapssamfunn, hvor de ansattes kompetanse, er en viktig kilde til verdiskaping og det avgjørende konkurransefortrinnet. Kunnskapsledelse dreier seg om å skape og utnytte virksomhetens samlede kunnskap på en effektiv måte. Kunnskap er altså en ressurs og prosess, hvor vi må ha fokus på både eksisterende viten og skaping av ny viten. Kunnskap er blitt et potensielt strategisk konkurransefortrinn og en strategisk ressurs, men hva er egentlig kunnskapsledelse?